Statens obligasjonsfond ble opprettet i mars 2009 for å bidra til økt likviditet i, og kapitaltilgang til, det norske kredittobligasjonsmarkedet. Obligasjonsfondet er plassert som et kapitalinnskudd i Folketrygdfondet.
Obligasjonsfondets midler kan plasseres i kontolån, innskudd og rentebærende instrumenter hvor utsteder er hjemmehørende i Norge. Det kan ikke investeres i lån som er utstedt av staten eller kommuner. Inntil 10 prosent av midlene kan investeres i fordringer som etter avtale skal stå tilbake for de øvrige fordringshaverne (ansvarlige lån). Motpart for innskudd, verdipapirutlån og derivathandler kan foruten i Norge være hjemmehørende i USA, Storbritannia, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Spania, Sverige og Tyskland. Obligasjonsfondets midler skal plasseres til markedsmessige vilkår. For å sikre dette, er det blant annet et krav at det skal investeres sammen med andre investorer.
Den delen av Obligasjonsfondets midler som er plassert i kredittobligasjonsmarkedet skal plasseres med 25-65 prosent i bank og finans og 35-75 prosent i andre, ikke finansielle rettssubjekter.
Inntil 30 prosent av midlene kan plasseres i obligasjoner utstedt av foretak som ikke er vurdert tilsvarende Standard & Poor’s kredittvurdering BBB- eller bedre (Investment grade klassifisering). Obligasjonsfondets midler kan ikke investeres i obligasjoner utstedt av foretak med kredittvurdering tilsvarende Standard & Poor’s kredittvurdering CCC+ eller dårligere.
Mer enn 5 prosent av Obligasjonsfondets midler kan ikke være investert i obligasjoner utstedt av en enkelt utsteder.
Finansdepartementet fastsetter referanseportefølje for Statens obligasjonsfond når 20 prosent av kapitalen er investert.
|
|
