Velg språk

  • A+

    Hvordan endre størrelse på nettsidene

    Hold Crtl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Du er her:

Folketrygdfondet jubilerer: 50 år med omstilling og stigende inntekter

Fortellingen om Folketrygdfondet går hånd i hånd med historien om norsk økonomi: Fra optimisme og store planer ved etablering av folketrygden i 1967, via en litt kaotisk periode på 1970- og 80-tallet, til en mer nøktern og ansvarlig fase hvor man lærte av tidligere feil og la et godt grunnlag for den verdiskaping og velferd vi i dag nyter.

Adm. dir. Olaug Svarva og sjeføkonom Thomas Ekeli

Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng beskrev i sin kommentar 8. mars 2017 Folketrygdfondet som statens mystiske sparegris på 200 milliarder kroner, og at det like gjerne kunne vært omdøpt til Statens næringslivsfond. Historien er besnærende og lærerik.

"Å, du gode sparegrisen min, nå skal du få toøringen din," sang Alf Prøysen på midten av 1970-tallet.

For Folketrygdfondet var det imidlertid snart slutt på innskuddene. Den opprinnelige oppgaven med å forvalte overskuddene i folketrygden fikk seg et skudd for baugen da trygdebudsjettet ble gjort opp med underskudd bare ti år etter etableringen. Innbetalingene holdt ikke tritt med den raske utbyggingen av folketrygdens ytelser som fulgte i kjølvannet av optimismen rundt store framtidige oljeinntekter fra Nordsjøen. Folketrygdfondet ble lukket i 1979, og statsbudsjettet måtte dekke underskuddet i folketrygden.

Den løsslupne økonomiske politikken på 1970-tallet gjorde at mange stilte seg skeptisk til det politiske systemets evne til å håndtere varierende oljeinntekter og en stor statlig finansformue, og det ble reist spørsmål om Folketrygdfondet egentlig hadde noen eksistensberettigelse lenger.

Men i stedet for å fortsette på et uheldig spor og gjenta feilene, har man lært av dem.

Politikken ble lagt om, norsk økonomi ble mer tilpasningsdyktig og effektiv, og vår levestandard har steget jevnt og trutt. Kanskje var disse tidlige erfaringene viktige for å forstå hvorfor man har lykkes de siste 25 årene.

Denne utviklingsprosessen kjenner vi igjen i Folketrygdfondets historie. Etter lukkingen i 1979 levde Folketrygdfondet i en slags dvaleliknende tilstand uten mål og mening, fram til bankkrisen ti år senere, som markerte starten på en ny og mer meningsfull fase. I stedet for å bli lagt ned, fikk Folketrygdfondet utvidet sitt mandat til å investere direkte i aksjer i norsk næringsliv for å avhjelpe kapitaltørke. Tidligere administrerende direktør Tore Lindholt har beskrevet det slik: "Etter å ha vært gjennom en nær-døden opplevelse, skulle rekonvalesenten nå i hurtig tempo gjenoppfriskes, omskoleres og opprustes til å innta en plass og en rolle i det svingende aksjemarkedet."

I 2006 ble Folketrygdfondet etablert som et eget selskap – et såkalt særlovselskap – og fikk et nytt mandat.

Det ble en klar rollefordeling mellom Folketrygdfondet som forvalter og Finansdepartementet som eier av kapitalen, som samtidig ble omdøpt til Statens pensjonsfond Norge. Det nye investeringsmandatet satte fokus på å bygge opp Folketrygdfondet til å bli en profesjonell og ansvarlig kapitalforvalter som leverer høyest mulig avkastning til lavest mulig risiko. Hyggelig var det derfor å bli vist tillit også under finanskrisen i 2009, da Finansdepartementet ba oss raskt stable på bena og forvalte det midlertidige Statens obligasjonsfond på 50 milliarder kroner for nok en gang å bedre kapitaltilgangen for norsk næringsliv.

Folketrygdfondet har en litt spesiell rolle i det norske kapitalmarkedet. Tidshorisonten er lang, fondet er stort og det er snakk om fellesskapets penger. Med det følger et særlig ansvar for å investere i de mest produktive virksomhetene, og for å bidra til en velfungerende markedsplass hvor bedriftene lett kan hente kapital til rett pris for å finansiere sine investeringer. Vår motsykliske investeringsadferd, hvor vi ikke lar oss rive med av stemningsbølger, virker også stabiliserende på markedsplassen og letter bedriftenes tilgang på kapital.

Når vi investerer i et selskap, må vi kjenne selskapet og selskapet kjenne oss.

I dialogen formidler vi hvilke eierspørsmål vi er opptatt av og våre klare forventninger som finansiell investor, samtidig som vi stiller konstruktive spørsmål og støtter opp om veldrevne selskaper. Vi skal være med å bidra til verdiskaping, og vi har genuin tro på at eierskapsarbeidet og kreditorutøvelsen gjør oss til en bedre investor.

Når vi fremhever vår rolle som en ansvarlig investor som styrker verdiskapingen i selskapene, er ikke det ment å være på bekostning av vår oppgave om å levere høyest mulig avkastning. Faktum er at vi er stolte av våre finansielle resultater. Siden omdanningen for ti år siden, har forvaltningskapitalen doblet seg til over 200 milliarder kroner. Avkastningen har i snitt ligget mer enn 1 prosentpoeng høyere enn den generelle markedsavkastningen, slik at meravkastningen alene har bidratt med over 21 milliarder kroner i denne perioden.

Gode resultater kommer ikke av seg selv. Vår erfaring er at det er veldrevne og omstillingsdyktige organisasjoner med god eierstyring som kan vise til bra lønnsomhet. Det gjelder bedriftene vi er investert i, og det gjelder oss.

Det sies at mange av dagens 50-åringer er mye sprekere og mer oppegående enn deres alder skulle tilsi, og at de i tillegg har fordelen av lang erfaring. Folketrygdfondet identifiserer seg med slike representanter for aldersgruppen, og vi har god tro på at vår investeringsfilosofi og investeringsstrategier vil fortsette å levere bedre avkastning enn det brede markedet. Det er krevende å høste fordelene som et langsiktig perspektiv kan gi, men en lang historie og solide røtter hjelper. Forhåpentligvis vil vi alle huske det langsiktige perspektivet også når det kommer en periode med svakere resultater.

 

Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek