Velg språk

  • A+

    Hvordan endre størrelse på nettsidene

    Hold Crtl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Du er her:

Kronikk: Ny finanskrise eller bare litt uro i bankmarkedet?

"Nylig var det turbulens rundt europeiske banker, med Deutsche Bank som den mest prestisjefylte og utsatte. Generell usikkerhet om bankenes soliditet, men også nye reguleringer, bidrar til turbulensen." Det skriver Lars Tronsgaard og Henning Lund i Finansavisen 5. mars 2016.

Nylig var det turbulens rundt europeiske banker, med Deutsche Bank som den mest prestisjefylte og utsatte. Generell usikkerhet om bankenes soliditet, men også nye reguleringer, bidrar til turbulensen.

Viseadm. direktør Lars Tronsgaard og porteføljeforvalter Henning Lund

Omfanget av Deutsche Banks posisjoner i markedet for råvarederivater bidro til en generell uro i bankmarkedet. Også våre hjemlige banker ble rammet, til tross for at disse gjennomgående har en betydelig bedre kjernekapitaldekning. I det internasjonale markedet ble eksempelvis DNBs fondsobligasjoner i dollar handlet nærmere 5,5 prosentpoeng over tilsvarende i norske kroner.

Nye internasjonale reguleringer, og praktiseringen av disse, bidrar også paradoksalt nok til økt usikkerhet. Etter finanskrisen har vi fått strengere reguleringer og kapitaldekningskrav. Bankenes utbytteevne og evne til å betale kuponger på den ansvarlige kapitalen er med det blitt en stadig mer aktuell problemstilling.

Mens bankenes aktivaside (utlånene) tidligere var mest kritisk, har passivasiden nå kommet mer i søkelyset. Myndighetene ønsker at eierne og långiverne, ikke skattebetalerne, skal ta regningen når bankene begynner å tape penger. Den såkalte bail-in-ordningen innebærer at når en bank får tap som spiser av egenkapitalen, skal ansvarlige lån og deretter ordinære lån konverteres til ny egenkapital inntil banken igjen får tilfredsstillende kapitaldekning.

Det skal imidlertid ikke utelukkes at bail-in-regimet skaper økt usikkerhet rundt bankenes funding. For dem som investerer i obligasjoner og ansvarlige lån utstedt av banker, betyr det høyere volatilitet og krav om høyere avkastning. I neste runde bidrar dette til dyrere utlån. Så hvem tar da regningen til slutt?

Med utgangspunkt i tall for 1. halvår 2015, har Folketrygdfondet beregnet hvordan bail-in-reguleringen, gitt visse forutsetninger, kan slå ut for den norske banknæringen. Ikke overraskende er det store forskjeller mellom bankene. De med lavest andel uvektet ren kjernekapital antas å havne i en bail-in-situasjon ved tap på rundt 3,3 prosent av forvaltningskapitalen, mens de med høyest uvektet ren kjernekapital først vil havne i en bail-in-situasjon ved tap tilsvarende cirka 12 prosent. Ved 6 prosents tap vil omlag halvparten av alle norske banker være i en bail-in-situasjon.

De store forskjellene tilskrives myndighetenes krav til vektet ren kjernekapital hos bankene. For de fleste norske banker ligger kravet i intervallet mellom 13,5 og 15 prosent (inkludert pilar 2). En bank som primært låner ut til finansiering av private boliger anses som sikrere enn en som primært låner ut til bedrifter. Dermed øker fokuset på individuelle forskjeller både på aktiva- og passivasiden i bankene.

Det skal tilsynelatende unormalt store tap til før obligasjonslån vil bli konvertert. Under finanskrisen på begynnelsen av 1990-tallet kom de samlede tapsavsetningene for forretningsbankene opp i om lag 6 prosent, mens tapene for sparebankene endte på 3 prosent. Foreløpig tror vel de færreste at vi skal oppleve dette på nytt?