Velg språk

  • A+

    Hvordan endre størrelse på nettsidene

    Hold Crtl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Du er her:

Ikke glem obligasjonseierne

Oljeprisfallet har rammet norsk økonomi, og særlig oljeserviceindustrien. Det er kjent at selskapene diskuterer den utfordrende situasjonen med aksjonærer, banker og eventuelle garantiinstitusjoner. Like god oppleves ikke alltid diskusjonen knyttet til obligasjonsgjelden å være. Noen initiativer har vært tatt, og dette har vist at behovet for en omforent holdning med obligasjonseierne absolutt er tilstede, skriver Lars Tronsgaard i en kronikk i Dagens Næringsliv.

Kronikk av viseadministrerende direktør Lars Tronsgaard i Dagens Næringsliv 13.01.16

Oljeprisfallet har rammet norsk økonomi, og særlig oljeserviceindustrien. Overoptimistiske redere, gode finansierings- og garantiordninger og ikke minst en toppfinansiering fra ivrige obligasjonsinvestorer på jakt etter avkastning bidro til å sette oljeserviceindustrien i denne situasjonen.

I ettertid er det lett å se at det ble kontrahert for mye, og at obligasjonsfinansieringen i stedet burde vært ny egenkapital.

Dette er til stor fortvilelse for eiere og långivere, og ikke minst usikrede obligasjonseiere. Enkelte selskapers obligasjonsgjeld handles nå på kursnivåer ned mot 20 til 30 prosent av pålydende verdi eller lavere.

Det er kjent at selskapene diskuterer den utfordrende situasjonen med aksjonærer, banker og eventuelle garantiinstitusjoner. Like god oppleves ikke alltid diskusjonen knyttet til obligasjonsgjelden å være. Noen initiativer har vært tatt, og dette har vist at behovet for en omforent holdning med obligasjonseierne absolutt er tilstede.

Enkelte hevder at det er et problem at obligasjonseierne ikke er kjent for låntager. Den elegante løsningen på dette er at tilnærmet alle obligasjonslån har en tillitsmann som utsteder kan forholde seg til, i stedet for å forhandle bilateralt med et stort antall obligasjonsinvestorer.

En prosess som ikke er koordinert av en tillitsmann vil lett kunne oppleves som langt mer uoversiktlig.

Den tidligere oppfatningen av usikret obligasjonsgjeld som etterstående ansvarlig bufferkapital er trolig på hell. Nå er nok finansinstitusjonenes holdning mer at det er viktig å få med obligasjonseierne dersom det er ønske om en frivillig restrukturering av gjelden.

Havila-restruktureringen kan likevel tyde på at dette ikke helt har fått gjennomslag ennå.

Et eventuelt mislighold av obligasjonsgjelden vil normalt føre til at all gjeld anses som misligholdt. Sånn sett har både eiere og banker interesse av at obligasjonsgjelden blir hensyntatt så tidlig som mulig. Der hvor det er tro på at selskapet vil kunne komme gjennom krisen, er ingen tjent med en konkurssituasjon.

Ved en konkurs vil den usikrede obligasjonsgjelden selvfølgelig stå svakt. I en restruktureringssituasjon er obligasjonsgjelden derimot mer instrumental. I en situasjon hvor det ikke er aktuelt med en styrking av egenkapitalen, kan eksempelvis en konvertering av obligasjoner til egenkapital være et mulig alternativ.

Slik sett har også eierne interesse av å avklare ulike alternativer før misligholdet er et faktum.

Og det begynner å haste. Ser vi på den utsatte supplysektoren, er det grunn til å anta at kassen i mange selskaper vil være tom i løpet av 2016. Både tro og håp om en høyere oljepris kan være vel og bra, men det skader heller ikke med en plan B.

Så oppfordringen er altså at obligasjonsgjelden trekkes med i forhandlingene så tidlig som mulig. Det er bedre å ha diskutert alternative løsninger på forhånd, enn å ta dette først når obligasjonslånet er misligholdt.