Velg språk

  • A+

    Hvordan endre størrelse på nettsidene

    Hold Crtl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Du er her:

Renter til glede og besvær

- Lave renter har løftet finansmarkedet, men nå trengs et oppsving i bedriftenes inntjening for å unngå slapp avkastning på våre sparepenger. Kronikk ved Olaug Svarva og Thomas Ekeli i Dagens Næringsliv.

Kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 22.09.16 under tittelen "Inntjeningen må opp".

Etter en lang periode med over 7 prosent i gjennomsnittlig avkastning på Folketrygdfondets forvaltning, kan vi nå stå overfor en mer krevende fase. Vårt arbeid for å skape meravkastning gjennom aktiv forvaltning og eierskapsutøvelse fortsetter ufortrødent, men den generelle markedsavkastningen kan bli mer nøktern fremover.

Fallende rentenivå har gitt en pen kursstigning på obligasjonsporteføljen over mange år, men avkastningen vil bli laber når rentene slutter å falle. Rekordlave renter og romslige likviditetsforhold har bidratt til lavere risikopremier og høyere verdsettelse av aksjemarkedet, men heller ikke denne omvurderingseffekten kan vi basere oss på fremover. Hovedkilden til høy avkastning på Statens pensjonsfond Norge, som Folketrygdfondet forvalter, må derfor være bedriftenes inntjening.

Vi opplever generelt stor omstillingsevne og fokus på lønnsomhet i norsk næringsliv, men bedriftenes inntjening er nært knyttet til verdensøkonomiens vekstevne og sykliske oppsving.

Aldrende befolkning, teknologiske endringer, globalisering og overkapasitet i viktige industrinæringer er med på å forklare hvorfor bedrifter er usikre på inntjeningsutsiktene. Det er også et spørsmål om rekordlave obligasjonsrenter er et signal om svake vekstutsikter, eller en konsekvens av sentralbankenes virkemiddelbruk med negative renter og storstilte kjøp av obligasjoner.

Sentralbanker verden over har etter finanskrisen vært offensive med å stimulere økonomiene, skape fremtidstro og løfte inflasjonen. I hvilken grad de lykkes betyr mye for bedriftenes inntjening og avkastningen på våre felles sparepenger.

Flere autoriteter er sparsomme med optimismen. IMF-sjef Lagarde advarer om kun moderat vekst i verdensøkonomien om ikke finanspolitikk og strukturreformer bidrar i tillegg til pengepolitikken. Samtidig gjentar IMFs tidligere sjeføkonom Rajan sin skepsis til nytten ved en stadig mer eksperimentell pengepolitikk.

Det er allment akseptert at rentekutt og ekstraordinær likviditetstilførsel virker positivt i en akutt krise, men det stilles spørsmål ved å videreføre en slik ukonvensjonell politikk over tid.

Som kapitalforvalter vet vi at det er en risiko ved lave renter og lempelig likviditet over lengre tid, og at det kan gi undervurdering av risiko hos investorer og svakere kapitaldisiplin hos bedrifter og banker. Da kan aktiva prises feil og kapitalen allokeres dårlig, og omstillingsevnen, verdiskapingen og avkastningen komme under press.

Også Norge har opplevd markert rentefall og dramatisk økning i gjeldsbyrden. Med rentenedgangen har husholdninger og bedrifter kunnet øke sin belåning uten at rentebetalingene øker. Det kan skape en illusjon av at gjeldsbyrden er bærekraftig, men mye gjeld og lite egenkapital gjør økonomien sårbar ved fall i aktivapriser.

Om husholdninger og foretak tilpasser seg lave renter ved å ta opp gjeld som ikke har sin motsats i produktive investeringer, kan resultatet bli svak lønnsomhet, konkurser og finansiell ustabilitet. Husholdningenes låneopptak har resultert i en viss økning i realinvesteringer i bolig, men mye ser ut til å tyte ut i økte priser på eksisterende boligmasse. Billig finansiering for bedriftene har i like stor grad gått til utbytte og tilbakekjøp av aksjer som til investeringer.

Spare- og investeringsbeslutninger fattes ut fra hva man tror om fremtiden, men vi vet lite om husholdningers og bedrifters forventningsdannelse. Rekordlave renter og uortodoks pengepolitikk kan virke positivt på kort sikt, men de langsiktige effektene er mer usikre.

Lav rente og høy gjeldsbyrde kan så tvil om vekstutsikter og finansiell stabilitet. Kanskje oppstår det også usikkerhet om integriteten til prisdannelsen for risikokapital og om spillereglene i økonomien er i ferd med å endres. Hvis økonomiens virkemåte og institusjonelle struktur i økende grad skulle bli trukket i tvil, vil bedriftene bli mer tilbakeholdne med å investere. Det vil legge en demper på inntjeningsmulighetene.

Vi har tillit til norske bedrifters evne til å arbeide for et lønnsomt næringsliv, men vi lever i en verden med store utfordringer. Lave renter og lempelig likviditet har lenge gitt en behagelig medvind for avkastningen på våre felles sparepenger, men vi må være forberedt på at vindretningen kan skifte.